borgerlig liv

Jeg er så heldig, jeg...

2008-09-09T13:47:00.000-07:00

Jeg bruker noen timer i uka i bil. Rv 36 er et godt sted å tenke. Jeg er heldig sånn, som får ha to gode tenkepauser helt for meg selv 4 dager i uka. Da tenker jeg på litt av hvert. Og etter å ha tenkt i noen måneder så kom jeg frem til denne fantastiske erkjennelsen: JEG HAR INGEN UNNSKYLDNING! Vet du hva det betyr? Jeg kan ikke gjemme meg bak et eller annet trist og leit og si at det er derfor jeg er som jeg er. Jeg må rett og slett bare innrømme at jeg er så heldig med mitt liv at jeg har all verdens grunn til å stå oppreist og møte verden. Og derfor føler jeg meg heldig... Ikke det at jeg ikke ønsker meg noe eller noen å skylde på av og til, -for det gjør jeg. Men hadde jeg hatt noen å skylde på, så hadde det vært synd på meg. Det er det ikke. Jeg har det så forbasket godt at det er min oppgave å ta ansvar for eget liv. Jeg har alltid hatt det godt. Og alt det som ikke har vært godt, det har kommet i overkommelige doser når jeg har hatt folk rundt meg som har kunnet stå der for meg. Jeg er heldig...

Og vet du hva? Jeg tør nesten ikke skrive dette, for jeg er så redd for å tråkke på noen som ligger nede. Jeg er så redd for å virke blærete, skrytete eller ett eller annet annet ekkelt... For jantes lov bor i hjertet mitt. Derfra slynges ordre ut om å holde alt positivt for meg selv. Men jeg vet ikke hvorfor alt positivt skal skjules og alt negativt prates om... Det blir liksom ikke noe pågangsmot av slikt... Hadde det vært mine egne bravader jeg var så grusomt heldig med, så ville jeg nok ligget litt lavere. Men det er ikke noe hos meg som er så strålende. Jeg opplever bare at jeg er så heldig... Jeg har ikke fortjent det på noen måte, -jeg er bare så heldig. Ikke spør meg om hvorfor

Det å være heldig er et stort ansvar. Det merker jeg. Jeg opplever at når jeg er så heldig, så er det min oppgave å stå der for andre. Jeg føler jeg har fått styrke gjennom det heldige, og så tror jeg at min oppgave nå er å være en av dem som kan støtte folk som har vært mindre heldige. Folk som ble født med dårligere odds, ( ikke spør meg hvorfor ), folk som møtte et fossefall med utfordringer på samme tid, (ikke spør meg om hvorfor ), folk som med rette har noen unnskyldninger. Jeg sitter og lurer på om jeg kan bety noe for dem...

Jeg har kommet til at ordene "heldig" og "velsignet" er tvillinger. Kanskje ikke for alle, men for meg er de det. Jeg er velsignet med foreldre, velsignet med søsken, velsignet med mann, velsignet med barn, velsignet med jobb, velsignet med økonomi, velsignet med svigerfamilie, velsignet med helse, velsignet med frelse, velsignet med land, velsignet med venner, velsignet med kjærlighet, velsignet med alt....

Jeg har ingen unnskyldning. Når jeg kommer for sent (som jeg nesten alltid gjør, desverre) så er det ikke fordi jeg ble født ti minutter for sent. Det er faktisk fordi jeg er for dårlig til å beregne tid, -og det er bare mitt ansvar. Skylder jeg på deg, så er det fordi jeg er barnslig.

Er jeg sur og grinete, så kan jeg nok prøve meg på å skylde på hormoner og stress. Men ærlig talt; jeg har ingen unnskyldning. Jeg må ta mine forhåndsregler så jeg ikke kommer inn i mer stress enn hva hormoner og temperement tåler. Det er mitt ansvar og jeg har ingen unnskyldning...

Jeg er så heldig! Takk og Hurra for deg, Gud! Jeg vil gjøre mitt liv til en lovsang for deg! Og om sangen en dag skulle stilne, og forstyrres av uro og strid; Herre, åpne på ny mine øyne, så jeg ser at hos deg er min fred! Du er så raus, Gud! Jeg vil likne på deg!

rett sted, rett tid???

2008-03-10T11:34:00.000-07:00

ikke lenger fullt så ny i jobben men full forvirring fortsatt... Er jeg på rett plass her i livet? egnethet er noe man visst nok skal være opptatt av. Men hvem er egnet til å være mor? Mine pasienter? tja, -definitivt ikke alle. Men er jeg det selv, da? Etter dager på jobb hvor jeg har fått innblikk i triste, tragiske og uholdbare familiesituasjoner, så går jeg hjem med en trygg følelse på at jeg er heldig med barna mine, og barna mine er heldige med meg. (og ikke minst med faren sin. Der er jeg sikker på at jeg er på rett plass! Den mannen kommer jeg ikke til å gi fra meg!) Men så er det andre dager hvor ekstremtilfellene blir mye fjernere og egne kjefteutbrudd langt nærere. Da tenker jeg at barna mine ikke fortjener en sånn elendig moder... Denne moren kunne muligens oppdratt hunder, men det er også det hun er egnet til... Men så er det engang slik at barna mine er velsignet (eller skal vi si forbannet) med akkurat denne moren... De har ingen annen, og kommer heller aldri til å få noen annen. Det eneste forbedringspotensialet som finnes er inne i meg. SCARY! Men rett plass eller ikke; det er faktisk bare sånn det er...

Rett plass... Ståplass, sitteplass, husmannsplass, fast plass, plassmangel, plaster og plasmaTV. Jeg gir opp!
Jeg føler jeg har en plass i Guds rike. Men hvor i huleste er den? Er jeg ment til å fylle plassen min på krakken hele livet? Eller er det ikke plass til meg der heller? Tar jeg for mye plass? Tar jeg plassen til noen andre? Hvem er det forresten som deler ut plasser i menighet og kirke? Om du kjenner ham eller henne (-nei det må nok være en han) så spør ham om hvor lenge man må bli på ståplassen sin med lua i hånda før man kan slippes inn i varmen. Jeg lurer så på det. Og så lurer jeg kanskje enda mer på om noen ville savnet meg om plassen min en dag var tom... Tror nok ikke det. Jo forresten; denne mannen som jeg er så fornøyd med, -han ville savnet meg. Han vil at jeg skal bli. Men alle de andre? Ville de tenkt at det blir roligere og mer behagelig i kirken om slike plasser blir stående tomme? Eller kanskje det aller beste ville vært om de kunne plastret munnen min og latt meg sitte? Da ville jeg fortsatt tjent som benkefyll, og ikke utgjort noe vesentlig prestisjetap ved at jeg skulle flyttet meg over i en annen kirke. Jeg ønsker meg jo en kirke med plasmaTV fremfor en kirke som oppfører seg som en husmannsplass et par århundrer tilbake... Men sånne fæle tanker skal man helst holde bakenfor plasteret.

Min plass... Jeg velger å fastholde troen på at en bitteliten plass i Guds verden er forbeholdt meg. Jeg ønsker å tro at jeg er brukelig til noe. Og jeg skulle ønske at de som tviler på det kunne være så vennlige å rettlede meg så jeg en gang i fremtiden kanskje kunne få følelsen av at en plass passer for meg.

Og skulle noen der ute tro at de har en melding fra GUD til meg, så tar jeg den imot med takk. Jeg lurer fælt på hva Han mener om plasser... Kanskje er jeg allerede på den plassen jeg skal være. Kanskje er det min oppgave å sitte der og vente. Kanskje ser han i sin visdom at jeg blir bedre egnet til å fylle plassen min om jeg går igjennom noen akutte stadier av plassmangel først. Ikke vet jeg, men jeg vet mye om at det er slitsomt å være tilovers. Orker ikke høre mer om at jeg er en ressurs. Orker ikke flere klapp på skuldra. Jeg vil tjene! Jeg vil gjøre noe. Jeg vil fylle mitt potensiale. Jeg vil være Guds forlengede arm på en eller annen måte...

Jeg står i tjeneste. Jeg er mor. Jeg er kone. Jeg er medmenneske. Jeg er medvandrer. Jeg er fagperson med Helligåndsfylde. Joda, jeg har en viktig og stor plass som jeg på ingen måte klarer å fylle. Likevel lengter jeg og gråter jeg etter å fylle en plass i menigheten. Trollet aldri-mett, med andre ord... Ja, det er meg der et noe gæernt med, og ikke alle de andre! Ja, gjett om! Jeg skulle ønske jeg trivdes med å sitte stille og holde munn en time hver søndag formiddag!!! Ja, jeg skulle ønske jeg var mer som folk flest. Men Han som har skapt meg sier ikke at jeg er ubrukelig i Hans tjeneste... Jeg er rar og slitsom men god nok til å fylle plassen som mor til barna mine, som samtalepartner for noen venner, som medmenneske for et og annet skakkjørt liv.

Kanskje det ikke er først og fremst en tjeneste jeg trenger... Kanskje min innerste drøm er å ha en plass som er min og som er stor nok for meg....

Ny, ny,ny,ny,ny

2008-01-18T07:03:00.000-08:00

Nytt år, ny jobb, nytt fag, nye muligheter, nye utfordringer, nye skremmende drømmer, nye problemer, ny PC, nye krim-bøker og nye ting jeg kommer til å elske. Tror du jeg kjeder meg? Nei, langt ifra!!! Jeg henger mer som et slips etter det dagene har å by på. Det er mange som har spurt hvordan jeg synes den nye jobben er. Si det... Jeg vet det er en jobb jeg kommer til å like svært godt etterhvert, men akkurat nå ville det vært en grov overdrivelse å si at jeg gleder meg til hver dag på jobb. Nei, ikke sånn å forstå at jeg gruer meg, heller, -neida, det er ikke sånn... Saken er bare det at jeg egentlig er en person som liker å holde på med noe jeg føler jeg kan. Jeg liker å føle en viss kontroll på de utfordringene som kan komme til å møte meg bak neste innkalling og bak neste dunk på døra. Med kontroll, oversikt og trygghet er luksusord jeg ikke kan tillate meg å benytte meg av akkurat nå. "søster, hvorfor har jeg mistet hørselen på det ene øret?" "Søster, hvorfor har jeg fått chlamydia?" "Søster, hvorfor vokser jeg så sent i forhold til de andre?" Ærlig talt så får jeg lyst til å late som jeg er døv og ikke skjønner at det er meg de snakker til. Men det er det en liten ansvarlig stemme inne i meg som forteller meg at man ikke gjør. Jeg får bare svare etter beste skjønn, si at om det er noe jeg finner ut om dette etterhvert, så kan jeg heller komme tilbake til det. Og late som om jeg er trygg. For er det noe jeg har oppdaget, så er det at jeg faktisk ikke er den som er reddest på kontoret. Det kan være et STOOOORT skritt over terskelen til helsesøsters kontor. Jeg har jo merket det for meg selv, også, men jeg brukte ikke klatretau og hjelm... Det ser det ut som om noen andre kunne trengt...

Men neida, jeg leser ikke som besatt hver kveld og ettermiddag. Til det henfger faktisk slipset for tungt... Jeg blir sliten. Innrømmer, det... Men jeg bærer frem og tilbake på den store "Helsesøsterboka", "Hverdagspediatri" og permer fulle av prosedyrer. Så alt skulle ligge til rette for at jeg skulle bli lærd og flink, men bøkene bare ligger der... Jeg har nemlig fått nye krimbøker av kjæresten min. De ligger ikke like mye i fred. -innrømmer det også, jeg... Avkobling, kaller jeg det... Stieg Larsson heter forfatteren og var neppe helsesøster. Men lesbar likevel...

Glemte å nevne at jeg også har nye undervisnings-CD-er. Vidar forer meg. Rv36 mellom Ulefoss og Skien blir arena for evangelisk forkynnelse med futt og fart. Jeg lar meg provosere, diktere, og lede til Gud i bønn. Jeg vil lære min Far bedre å kjenne. Han kjenner jo meg, så da vil jo jeg gjerne kjenne ham litt bedre også...

Også den nye PC-en, da... Den kan fort ta litt mer tid enn den strengt tatt trenger... Men det er moro, da. Nå er PC-en stor nok til å takle alle bildene våre, og det er en ny og morsom erfaring...

Så om du fortsatt lurer: JEG STRESSER! Jeg har hele tiden noe annet jeg skulle hatt gjort. Ja, jeg nevnte vel puslespillet på stuebordet? Det med 1000 brikker som jeg holder på med sammen med barna? Eller gangetabellen, som ikke spretter inn i barnehoder helt av seg selv? Eller at Tanse er syk og har feber om dagen? Neida, dette er ingen klage! Jeg har det fint. Nå må jeg springe i dusjen for vi skal på kino å se Bie-filmen om en snau halvtime...

Snx en annen gang...

ny jobb, gitt...

2007-11-27T01:28:00.000-08:00

Hallåen, nå skal jeg ikke skrive noe deppete... Så dere av fanklubben som går inn på borgerlig liv for å få deres (slettes ikke daglige) dose med sorg og elendighet, må nå trekke dere slukøret ut igjen. Ikke det minste elendighet idag. Ok, da kanskje en liten, beskjeden beskrivelse av den sværdeles smittsomme omgangssyken som veltet hele vår staute familie. En etter en har vi jobbet og slitt for å få fyllt doskåla med halvfordøyd mat og magesafter, -men ikke en eneste av oss har lykkes... Det er noe rart med den derre potta vår. Den blir jo aldri full. Personlig kvittet jeg meg med hele to kg av min kroppsvekt på under et døgn, men doskåla ble ikke synlig fullere av den grunn. Doen vår er det motsatte av sareptas krukke. -Ikke det at det gjør meg så fryktelig mye. Jeg savner ikke elendigheta som jeg veltet ut oppi der, men den kunne jo kanskje vært såpass takknemlig at den i det minste gav meg en følelse av å ha prestert store mengder. Men blås, da, -det er ikke så viktig. Nå er far og barna igjen på beina og der de hører til på dagtid. Mor sjøl er også der hun hører til fortiden, altså hjemme, -men noen hakk mindre stelt, noen hakk mer tung i kroppen (på tross av de tapte 2 kiloene....) og ikke minst noen hakk mindre opptatt av alt man kan putte i munnen. Forhåpentligvis er det ikke lenge før alt er totalt normalt igjen... Da skal kosedressen få seg en velfortjent vask og derpå hvile...

Men denne artikkelen heter jo ny jobb... Da var det vel ikke akkurat kosedressliter jeg siktet til... Neida, Nome kommune har blitt så gruelig i beit for en helsesøster at de tenker å ta i bruk meg, gitt... Merkelige greier. Helsesøster er jeg jo ikke. Helse har jeg ikke akkurat nå om dagen, iallefall. Det nærmeste jeg kan komme må være at den derrre kommunen sikkert ikke kunne finne noen som hadde mer erfaring i det å være søster til mange... For jeg sa ifra på intervjuet at jeg var lillesøster`n til seks. Det syntes de nok var imponerende, tenker jeg... Men de tenkte nok ikke særlig langt, de folka. For hva kjennetegner egentlig en lillesøster? Jo det skal jeg fortelle dere:
1 Lillesøstre er bortskjemte
2 Lillesøstere har aldri trengt å tenke sjøl
3 Lillesøstre er heldiggriser
4 Lillesøstre eier ikke oppdragelse og folkeskikk
5 Lillesøstre tar alt som en selvfølge
6 Lillesøstre er furtne og sippete
7 Lillesøstre synes synd på seg sjøl om de har grunn til det eller ikke
8 Lillesøstre blir aldri voksne
9 Lillesøstre tror alt er så enkelt
10 Lillesøstre burde alltid forblitt små og søte

Dette vet jammen folka i Nome kommune lite om... Og takk og lov for det. Hadde de visst det, og likevel funnet at jeg hadde noe å bidra med, så hadde de nok spurt etter mine eldre søstre. De må jo være kremegnet til stillingen... Tanken har jeg tenkt selv også, men jeg deler den ikke med en sjel. For da kunne ideen kommet Nome kommune for øre, og da er jeg plutselig jobbsøker igjen...

Neida, lillesøster skal bli helsesøster. Hjælpeseg! Plutselig skal jeg være noe jeg ikke er... Nei, det skal jeg jammen ikke. Jeg er bare meg, jeg, og han som kjenner meg best pleier å si at det får holde. Jeg skal ikke late som noe som helst. Jeg skal være så mye lillesøster som jeg faktisk er. Men så skal jeg ta med meg det andre jeg er også. Jeg har ikke tenkt å trekke de barna og de ungdommene som kommer til mitt kontor ned i noen som helst gjørme. De skal opp og frem og bli modige mennesker. Jeg vil bidra med det jeg har. De som er lillesøstre skal få en ekstra liten dytt i ryggen, Bare sånn mellom dem og meg...

Men tenk, da... Jeg skal begynne å pendle riksveg 36 igjen. Den veien som jeg pendlet motsatt vei i 10 lange skoleår. Det hadde jeg aldri trodd, gitt. Er det den bitte lille budeia i meg som stikker hodet frem og bare MÅ se og kjenne lukten av jorder litt oftere? Eller er jeg kommet så langt i mitt 31-årige liv at jeg må tilbake til begynnelsen? Vil det si at neste steg er bleier, inkontinens og nedsatt evne til selv å ta til seg næring? Og innen jeg er 40 så ligger jeg igjen i fosterstilling? Fri og bevare! Det er jammen godt vi vet lite om fremtiden. Jeg føler meg ikke så aller verst akkurat nå, tror jeg. Kanskje jeg får jogge en tur så leddene ikke stivner... Nei, jeg får heller dra på shopping. Jula nærmer seg og dertil tilhørende oppgaver. Jeg får prøve å være litt effektiv. Det kan jo være at jeg ikke klarer meg uten rullatoren når julegatene blir tent. Da er det en fordel om de fleste gavene allerede er innkjøpt, pakket inn og for den saks skyld åpnet og brukt opp.

Nå skal jeg jeg ikke plage dere lenger. Dagens budskap er egentlig bare at her er det stille før stormen....

...ett helt år....

2007-11-04T13:42:00.000-08:00

I dag er det ett år siden mor døde. 52 uker… 365 dager… Ett helt år uten mor…

Det føles fjernt. Timene vi våket, dagene vi fryktet, telefonene vi tok, menneskene vi møtte. Men tankene jeg tenkte har ennå ikke rukket å bli fjerne. Fortsatt kjenner jeg det uvirkelige, det såre, det triste, det tomme. Mor er ikke her og har ikke vært her siden denne dagen i fjor.

Hver eneste dag dette året har jeg måttet venne meg til at hun ikke kommer tilbake. Hun kommer ikke hjem fra ferie med masse å fortelle. Hun ringer ikke og spør om alt er bra med oss og ungene siden det er så lenge siden sist. Hun ringer ikke på døra med mine nyrullede duker sirlig brettet i fliskurven. Hun sitter ikke i stolen når vi kommer hjem til Åsen. Far kommer alene uansett hvor jeg møter ham.

Først tenkte jeg bare på henne som syk. Blek, svak og sliten. Alltid sittende i stolen. Men så bleknet de bildene noe og den friske, kjappe, noen ganger skarpe og levende mor kom tilbake. Den syke mora vår unnet vi hvile og Himmel. Men den friske mora vår er vond å gi slipp på. Hun skulle fortsatt å være her. Hun skulle kommet og ringt. Hun skulle aldri fått kreft. Barna våre skulle fått vokse opp med en mormor. Men det ble ikke sånn. Det gjør vondt.

Allerede er det så mye mor ikke har sett eller hørt eller fått med seg. Vi har levd videre og ting har skjedd. Verden stoppet ikke sammen med hjertet hennes; den fikk bare en ny tomhet. Tomheten etter hennes entusiastiske glede, tomheten etter hennes oppriktige interesse, tomheten etter hennes flittige hender og varme omtanke. Men vi har klart oss likevel. Vi har feiret og grått. 50-årsdag, bryllup, konfirmasjon, dåp, familiebursdager og begravelse. Mor fikk det ikke med seg. Vi må leve videre med tomheten.

Jeg bærer ringene hennes nå. De hører ikke til på hendene mine, men de varmer hjertet mitt. Jeg ser for meg hendene hvor de hørte til, -men jeg føler bildet glipper. Det er mye som glipper. Stemmen hennes er klar i noen øyeblikk, men så går liksom døra igjen. Blikket hennes dukker opp, men forsvinner som når toget ubønnhørlig sklir ut av stasjonen. Rådene og kunnskapene hennes huskes, -men var det timian eller rosmarin???

Dette var det første året. Så vet vi hvordan det var. Vi kom igjennom. Vi klarer oss. Mor hadde kjent oss igjen om hun skulle stukket innom. Men vi vet litt mer om livet og om døden nå. Sorg er ikke et ukjent begrep.

Mor er i Himmelen. Der hvor solen er byttet ut med Gud selv og gråt og savn er fremmedord. Hun er ankommet og vi er fortsatt på vei. Vi må tåle et par vinternetter og et par sommerkvelder til, så er vi nok der vi også. Den herligste å møte der blir nok ikke mor, men Jesus selv. Likevel kjennes Himmelen et hakk nærmere når mora vår er der.

”Takk, Gud, for mora vår, for minnene og for at hun kom Hjem. Og takk for at du ikke glemte oss da du hentet henne. Vi merker deg og vi trenger deg. Fyll mors minne med fred. Amen”

Herlige Australia

2007-04-27T00:13:00.000-07:00

Nå trodde dere nok at vi slett ikke ville dele noe med dere av våre ferieopplevelser. Men der tar dere feil! Saken er den at vi er såå travelt opptatt med å snakke folk i senk om hva vi har fått være med på, at vi knapt har tid til å sjekke mail. -og da langt mindre å blogge... Men her kommer den ikke rykende ferske rapporten fra Downunder.

Snaue tre uker var vi borte fra hjemmet, og det var faktisk akkurat passe. Vi hadde ikke èn dag for mye i Australia, men det var deilig å komme hjem også. Altså perfekt reiselengde.
-Reielengde, ja... Det kan jo være noe annet også. Ja, det var lang flytur, men det gikk bare så utrolig bra at jeg ikke, med all den pessimisme jeg kan oppdrive, kan klage... Ungene var så greie og inneforstått med situasjonen at de vakte oppsikt på flyene. Da blir en mamma stolt! Og pappaen, stakkars, han var nær ved å sprekke...

Vi bodde på sjømannsKJÆRRRKA i Sydney, og det var superdupert. En kul funkisvilla i en herlig hage, med en takveranda uten sidestykke... Sjur, Margunn og gjengen bor ikke så langt unna, og de fikk rikelig med tid til å merke at de hadde besøk. Det var hyggelig å ha masse tid med dem.

Halvannen uke var vi der, før vi dro på ferie i ferien. En natt i et vindistrikt i innlandet, og tre netter i en hytte på stranda. Strand ble det mye av... Bodyboard på bølgene er blitt Oscar, pappa og mammas nye yndligsgeskjeft. De to andre hodlt seg mer i vannkanten.

Ørkenrally, kamelridning, venstrekjøring, bortsegkjøring, kengurumating, killebukkemating, barnemating, soling (med skyhøy faktor), ineffektiv shopping, lating, sløving, stressing, lesing, soving, diskutering, røyking, fotografering, turisting, kosing, spraying (av edderkopper, kakkerlakker og andre mer eller mindre artige leieboere i senger og soverom), spising og en masse andre tingeling fylte dagene.

Vi hadde det herlig, og er storfornøyde. Vet ikke helt hva vi forventet på forhånd, men vi gledet oss masse og ble ikke skuffet. Australia er merkelig. Her reiser vi omtrent så langt som overhodet mulig, men så er så mye så likt med det her hjemme. Snakker selvfølgelig ikke om klima, fauna, flora og marina, men om mennesker, materiell velstand, problemstillinger og matvaner. Verden er blitt en liten kule! Det tar bare litt tid å fly rundt den...

Det jeg ikke hadde forventet var at jeg skulle møte sorgen over moren min såpass strkt der nede. Men det gjorde jeg. Merkelig nok ble den sterkere der enn på lenge hjemme. Det er kanskje noe av det vanskeligste med sorgen så langt; den ovehumpler meg når jeg minst venter det, og det tar tid før jeg skjønner at det er det som er problemet. Plutselig kjenner jeg bare at alt er dritt, og vet ikke hvorfor. Jeg tror selvfølgelig at jeg er blitt ond og kravstor og ekkel og sur, og det er ikke noen oppmuntrende selverkjennelse. Men så går det sakte opp for meg at det er en klump i hjertet mitt som roper på mor. Det er så mye jeg vil fortelle henne av det jeg har opplevd! Hun ville elsket Australia, for der bor gutten hennes. Hun ville vært så entusiastisk over palmene, strendene, aborginerne, luktene, smakene og alt det andre. Verden er blitt tommere for meg uten henne.

Men ikke tro at ferien bare ble sur og trist. Langtifra! Påskens budskap nådde oss; Han er virkelig seierherre over død og elendighet! Vi skal på fest i en himmel som overgår selv det vakreste, blå stillehav, de morsomste papegøyer, de mykeste kenguruer, og den deiligste dag på stranda.

Skjegget i postkassa og katta i sekken

2007-02-07T05:29:00.000-08:00

Jeg har blitt lurt! Noe så inn i granskauen lurt!!!

Jeg er jo ikke blond til vanlig, men jeg har skyndet meg å bli det nå sånn at jeg har noe å skylde på. Blondiner, stakkars, de er jo ikke helt til å regne med... Jeg får bare akseptere at jeg ikke er til å regne med en liten stund. Men bare vent; Jeg har alvorlige planer om å bli brunette igjen, og da kommer jeg sterkt tilbake....

Jeg hadde som intensjon å tro på folk... Kanskje ikke så lurt... Men jeg liker egentlig den intensjonen fortsatt. Får ikke bestemt meg om jeg skal bli kritisk, vrien og vrang eller om jeg skal fortsette å risikere at folk lurer meg trill rundt.

Jeg kan jo være litt konkret og forsøke å forklare hva situasjonen er: Gjennom jobben min har jeg blitt kjent med 4 mennesker som jeg har lagt enormt mye energi, tid, engasjement og følelser ned i. (Uprofft, -jeg vet det...) Jeg har skrevet med dem til alle døgnets tider, alle dager i uka og til og med i jul og nyttårshelg. Diisse menneskene opplevde jeg at var lagt på hjertet mitt. Jeg veiledet, lyttet, ga råd, underviste og var medmenneske. Så oppdaget jeg at alle disse fire menneskene var kun èn enkelt person... Hun har bare sørget for å leggebeslag på mest mulig av min tid for å ha min oppmerksomhet. Jeg føler meg brukt! -utnyttet! -lurt! -Og det er noe dritt!!!
De av dere som fikk en tåredryppende melding om å be for en nyfrelst gutt på 13 med kreft, kan bare konkludere med at dere også er blitt lurt. Gutten fantes aldri! Om du føler at jeg har lurt dere, så beklager jeg på det sterkeste! Jeg var sikker på at dette stemte. Nå vet jeg noe annet... Sorry!

Blond eller ikke blond, -jeg gjorde dette i tro. -Og det er et problem for meg... Jeg trodde Gud beskyttet de som gikk i tro... Akkurat nå vet jeg ikke så mye. Jeg opplever en slags troskrise. DET i seg selv er ikke noen tragedie, -jeg vet at man vokser på sånt. Men fytti, så ukomfortabelt det er...

Jeg vil tilbake til min naivitet, men med en dypere innsikt...
-Hvordan kan jeg bidra til at Gud bli tydelig for mennesker om jeg blir kritisk, vrien og vrang? Jeg VIL og SKAL stole på folka på nettet igjen, men jeg må bar stable beina under meg først... Det blonde håret sitter fast i katteklørne oppi sekken nederst i postkassa, og da er det ikke lett å stå på beina, skal jeg si deg...

-Men bare vent: Gud tillater sånt som dette for å ruste oss til nye oppgaver. Jeg skal ta Guds fulle rustning på og krabbe ut i krigen igjen... Jeg gleder meg, -men jeg kjenner fortsatt lukta fra de svidde barna...

nylig var det jul...

2007-01-03T06:53:00.000-08:00

Vi har fått pepper... Pepper i julegave... -Ja, tenk det! Ikke krydder, altså, men pepper i form av skrøft. Vår gode, single venn i tigerstaden synes det forplikter å ha blog. Han mener vi bør fornye det skrevne der med korte mellomrom. Han mente faktisk at ukentlig oppdatering var å kunne forvente. Og vi som forventer at folk med så sterke meninger i det minste kunne sendt oss en liten "comment" på vår blog... Der tok vi feil. Vi beklager herfra og dit pepperen gror.

Nå har det seg slik at barna fikk julegaver også denne julen. Her får dere rykende ferske bilder av våre håpefulle, samt et bilde av en vi er skrekkelig redde for. Hvem kan det egentlig være, mon tro???

Teknisk lego som Oscar har klart helt alene.

ENDELIG!!! drømmen har vært trommer i halvannet år...

Tulla kommer hjem fra byen etter en vellykket byttetur. Posene er store og tunge, men hun må selvfølgelig bære selv...

Premie til den første som kan si oss hvem dette er og temme vedkommende...

JIPPI!?!?

2006-11-15T07:26:00.000-08:00

Vi var hos fotografen tidligere i høst og resultatet av det fikk vi levert på døren her en kveld. Mange fine bilder. Dette bildet viser en lykkelig, borgerlig familie.

Er vi det, da? Jada, på de fleste omeråder er vi jo det.

-Men det er denne sorgen, da. Den arter seg så annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Skulle ønske jeg gråt litt mer og kjeftet litt mindre. Det føles ikke så forskjellig inne i meg om jeg gråter eller kjefter, men det gjør det definitift for de som er rundt meg. Skulle ønske folk kunne se hvordan det føles, men det er visst ikke sånn det fungerer. På bildet her ser vi lykkelige ut, og jeg kan nok likne på det idag også. Men det føles ikke noe særlig godt inne i meg...

Ikke mer venting

2006-11-06T02:46:00.000-08:00

Søndag morgen sluttet vi å vente. Mor fikk endelig lov til å stige inn i Himmelen. Hun var så passiv. Hun lå bare der og sluttet å puste, -og med ett var hun framme. Jeg kjenner at det er vakkert å se hvor lite vi kan bidra med for å komme inn i Himmelen. Det er en totalt passiv handling. Gud gjør jobben! Mor, -og jeg etterhvert, blir løftet av kjempearmer inn på festen! Nå er hun ikke passiv lenger. Nå danser hun med foreldrene sine, søsteren sin og barnebarnet sitt rundt tronen til Skaperen! For et syn!!!

Men vi har det ikke sånn nå. Mor er død og jeg er sliten, tom og sorgtung. Det gjør vondt å miste mammaen sin. Det blir så ensomt! Jeg har mange andre, men ingen kan noensinne fylle mors plass. Alt det mor var for meg blir bare et hull fylt av minner nå. Mange gode minner, men likevel et hull. Hun som minnene var spunnet om er borte. Tomheten i midten gjør minnene såre...

Plutselig tusen ting å gjøre, men ingen krefter til å gjøre det med. Begravelse, minnesamvær, klær til store å små, syning, blomster... Hadde det ikke vært for følelsene, kunne dette vært en riktig produktiv og interessant uke. Jeg drømmer om en vakker begravelse, men føler at ideene til å planlegge den er blitt borte.
Å fikse penklær til barna og meg selv er vanligvis ikke min tyngste byrde, men det føles så feil nå... Blomster er vakkert og jeg elsker å pynte, men kreativiteten forsvant sammen med mor, tror jeg... Syning er noe jeg har talt varmt for at er viktig for store og små, og jeg klarte å gjennomføre... Men hvordan jeg skal takle følelsene til barna, er en gåte. Jeg vil gjerne klare alt, men føler meg som en klut.

-og forøvrig har jeg det bra, pleier jeg å si. Ja, jeg kjenner at jeg er så utrolig priviligert mitt oppi det hele. En fantastisk mann som støtter helt unikt, barn som viser omsorg på sin skjønne måte, mange søsken som det er godt og greit å samarbeide og sørge med, en far som jeg er så stolt av at jeg kan sprekke(!!!), en vakker mor som nå er brud i himmelen. -og jeg som trodde at jeg skulle få innblikk i hverdagen til folk som virkelig har det vondt. Jeg har det jo vondt, men det kunne vært så uendelig mye mer som var vondt. Jeg føler meg heldig...

Kamera på reparasjon og noe som ikke kan repareres

2006-10-25T04:19:00.000-07:00

Bloggen vår er veldig bildeløs for tiden, siden kameraet vårt ikke har det helt bra. Det kommer til å komme bedre tider på den fronten, det føler jeg meg sikker på!

Om det kommer bedre tider for gamlemor, som heller ikke har det bra, er vi langt mere usikre på. Det gjør vondt, -skikkelig vondt. Vi hadde liksom vendt oss til å leve med en langvarig kreftsykdom og hadde vendt oss av med å leve tett på døden. Nå tvinges vi inn i det igjen. Plutselig er hvert pip fra telefonen nok til å skvette og skjelve. Om det i tillegg vises i displayet at det er en fra den familien, så tar man telefonen med en hardt tilkjempet ro i stemmen, og håper at den i andre enden høres vanlig ut. Da kan man puste normalt igjen og vente på neste gang...
Det kan være godt å gråte, men ikke når man ikke aner når man kan slutte igjen. Da blir det bedre å bite tennene sammen, tenke på noe annet, heise skuldrene en etasje til og håpe at man kan beholde masken ennå en stund.
Det er slitsomt å sørge, blir det sagt. Det er slitsomt å vente på å sørge også. Den ventingen innebærer en sorg som omfatter så mye, men som ikke er helt legal ennå. Man skal jo være glad at døden ikke har kommet ennå, men hva slags glede er det? En glede over lengre tid til å vente på sorgen?

Jeg er glad for så mye. Glad for at kreften ikke hadde mer hastverk enn den har hatt. Glad for at den ikke drasset med seg mer smerter enn den gjorde. Glad for mange gode samtaler og kvalitetstimer det siste halvannet året. Glad for at personligheten hennes ikke har blitt endret. Glad for at barna har fått dette viktige halvannet året sammen med mormor. Glad for å ha en mor...

Men det er en nådeløs, skremmende venting over gleden. Jeg vet ikke hva som venter, men jeg antar at det er det vondeste jeg har opplevd. Jeg har aldri vært tålmodig, og jeg kjenner at jeg ikke er det nå heller. "Få det overstått", tenkte jeg før jeg skulle føde. Men da visste jeg at jeg sannsynligvis hadde noe fantastisk i vente etter det fæle. Nå vet jeg ikke mer enn at mor antakelig skal få reise over i det fantastiske lenge før meg, og at hun overlater oss til noe som er langt fra fantastisk. "Mor! Jeg vil være med!" Ikke fordi jeg ikke vet at jeg trengs her, men fordi jeg vet at det som venter først deg og så etterhvert meg er en glede uten venting. En glede, fred og lykke som overgår all forstand.

Takk Gud, for håpet! Håp er venting med positivt fortegn. Jeg jobber med å leve i håpet...

Høsteferie mmm

2006-10-12T07:32:00.000-07:00

Denne uken er det deilig høstferie her hos oss. Det kosær vi vårs fært med!!! Fra tirsdag til onsdag var mor og barn på overnattingstur til gode venner på Tolvsrød. Derfra tok vi BUSS og TOG hjem, og dere kan bare gjette hvor fantastisk morsomt det var. Det var faktisk såpass at alle tre måtte være ville og gale i to døgn på forhånd... Små barn har superstore gleder...

Nå er høsttøyet hentet ned fra loftet og cherroxene kjøpt inn. Dermed er vi sånn passe i rute. Snørra renner og bihulene verker, dermed er vi sånn passe i form. jada.

Fredag og endelig helg

2006-10-06T00:10:00.000-07:00

Ingen av oss har egentlig hatt tid til å vente på helgen, men likevel er det kjempedeilig at den snart begynner. -og ikke nok med det: dermed begynner høstferien også. I allefall for mor og skolebarn. Far og Constanse må nok holde seg på jobb og i barnehage også i neste uke.
I helgen får vi besøk fra Oslo, og vi gleder oss. To idag og to imorgen og søndag. Altså kommer vi ikke til å slite med ensomhet denne helgen heller...

Det er fantastisk å ha gode venner!

2006-10-04T06:42:00.000-07:00

Anti-nerdene

2006-10-04T06:39:00.000-07:00

Denne familien koker ikke over av datakunnskap. Derfor må vi prøve oss frem for å se om det overhodet kan funke for oss å ha en blogg. Vi ber: HA TÅLMODIGHET MED OSS!

2006-10-04T06:36:00.000-07:00

2006-10-04T06:12:00.000-07:00

2006-10-04T06:10:00.000-07:00

2006-10-04T06:05:00.000-07:00

Nå skal verden få vite...

2006-10-04T06:01:00.000-07:00

både det de ønsker og det de ikke ønsker å vite om familien Borge. Her skal vi, når det passer oss, legge ut beskrivelser av oppturer, nedturer og alle andre turer. Kanskje noen der ute til og med har lyst til å komentere hva de synes om turene våre... Velkommen tilbake!